// Innhold
Våren 2025 vekket NASA-ingeniører til live et sett med styredyser som hadde vært regnet som døde i 21 år. Ingen av ingeniørene kunne komme nærmere dem enn 25 milliarder kilometer (15,5 milliarder miles). Kommandoen brukte nesten et døgn på å nå fram, og svaret brukte nesten like lang tid tilbake. Maskinen er Voyager 1. Den er 49 år gammel, og folk reparerer den fortsatt.
- november 2026 er Voyager 1 25,9 milliarder kilometer (16,1 milliarder miles) fra Jorden. Det tilsvarer én lysdag: et radiosignal fra antennene våre trenger hele 24 timer for å nå fram. Aldri før har et menneskeskapt objekt vært så langt unna, som NASA påpeker . Et enkelt «hører du meg?» bruker et døgn på å komme fram, og svaret bruker et nytt døgn tilbake.
Et døgn per telefonsamtale
En lysdag måler avstand, ikke tid. Det er strekningen lyset tilbakelegger på 24 timer: 25 902 068 356 km. Lyset når Månen på 1,3 sekunder; mannskapet på Artemis II brukte omtrent tre døgn.
// Hvor lenge et signal er underveis
Voyager 1s tvilling, Voyager 2, går en annen bane og når ikke lysdagsmerket før i november 2035.
En lyspære fra kjøleskapet
Senderen på Voyager 1 yter omtrent 23 watt. JPL, NASA-laboratoriet som driver oppdraget, sammenlignet den en gang med lyspæren inni et kjøleskap. Når det lyset når Jorden, har det svekket seg til mindre enn en milliarddels milliarddels watt. I 2013 kom instrumentdataene ned med omtrent 160 bit i sekundet. Med den farten ville det tatt mer enn et døgn å laste ned ett eneste smarttelefonbilde.
Derfor er det bare de gigantiske parabolene i NASAs Deep Space Network som kan høre en så svak hvisking. Og bare én antenne i hele nettverket kan svare: DSS-43, en parabol på 70 meter ved Canberra i Australia. Den var ute av drift for oppgraderinger fra mai 2025 til februar 2026, og i den perioden kunne teamet nå sondene bare i korte vinduer i august og desember, da parabolen midlertidig var tilbake i tjeneste.
Reparasjon i blinde, 45 timer per rundtur
- november 2023 sluttet Voyager 1 å gi mening. Den adlød fortsatt kommandoer, men i stedet for rapporter om seg selv og omgivelsene sendte den tilbake en uleselig strøm av bit. Tidlig i mars 2024 sendte ingeniørene en «poke»-kommando: en forespørsel om å lese ut minnet til en av de tre datamaskinene om bord, den som pakker data før sending. Utlesingen avslørte årsaken . Omtrent 3 % av minnet var ødelagt, mest sannsynlig fordi én enkelt brikke hadde sviktet og tatt en del av programvaren med seg. Ingen vet nøyaktig hvorfor. Kanskje traff en energirik partikkel fra rommet brikken. Kanskje var den rett og slett utslitt etter 46 år.
En brikke kan man ikke bytte så langt ute, og ingen ledig minneblokk var stor nok til å romme den tapte koden i ett stykke. Så teamet delte koden i seksjoner og plasserte dem i ulike hjørner av minnet. Tenk deg en bok der et kapittel er revet ut og det ikke finnes noen sammenhengende rekke med tomme sider igjen: du trykker kapittelet på nytt i biter på de sidene som er ledige, og retter så hver «se side N» i boken slik at leseren ikke går seg vill. Den første omgangen ble sendt opp 18. april 2024. Med 22,5 timer hver vei kom svaret 20. april: den første lesbare helserapporten på fem måneder. I mai begynte sonden å sende vitenskapelige data igjen.
En sender som har vært stille siden 1981
I oktober 2024 ba ingeniørene Voyager 1 om å slå på en av varmeelementene. Det burde ha vært nok strøm, men feilbeskyttelsessystemet grep inn. Når sonden trekker for mye strøm, slår dette systemet av alt som ikke er livsviktig. Først satte det ned datahastigheten, deretter slo det av hovedsenderen og gikk over til en reserve. Voyager 1 hadde ikke brukt reserven til å snakke med Jorden siden 1981, og signalet er mye svakere. Teamet var usikre på om det i det hele tatt kunne høres på den avstanden. Antennene fanget det opp likevel, og mot slutten av november var sonden tilbake i normal drift.
Styredyser som var døde i 21 år
Voyagers antenne må hele tiden peke mot Jorden, så sonden låser seg til en veiledende stjerne og justerer kursen med små styredyser. Voyager 1s primære rulledyser ga opp i 2004, da to bitte små varmeelementer de trenger mistet strømmen. Feilen ble vurdert som umulig å rette, og teamet gikk over til reservesettet. Oppdragsleder Kareem Badaruddin sa det slik at folk den gangen neppe trodde at Voyager-sondene ville holde på i 20 år til. Todd Barber, oppdragets ansvarlige for framdrift, husker det slik:
Disse styredysene ble regnet som døde. Og det var en rimelig konklusjon.
I 2025 hadde rester fra drivstoffet hopet seg opp i drivstoffrørene til reservedysene, og de kunne tette seg alt samme høst. Ingeniørene mistenkte at de gamle varmeelementene aldri hadde gått i stykker. En feil i strømkretsen kunne rett og slett ha flippet en bryter til feil stilling. Å teste den ideen var risikabelt. Hvis sonden drev for langt unna den veiledende stjernen under testen, ville dysene fyre av på egen hånd, og å fyre dem av med kalde varmeelementer kunne gi en liten eksplosjon.
Kommandoene gikk opp 20. mars 2025 . De brukte over 23 timer på veien til sonden. Så brukte dataene om hva som hadde skjedd over 23 timer på veien tilbake. Da de kom fram, viste de første 20 minuttene at temperaturen i varmeelementene skjøt i været. Det hadde virket. Ingeniørene feiret noe som hadde skjedd der ute nesten et døgn tidligere. «Det var et så strålende øyeblikk», sa Barber. Timingen var knapp. Seks uker senere gikk DSS-43, den eneste antennen som kan sende kommandoer til Voyager, ut av drift for oppgraderingen.
Fire watt i året
Strømmen om bord kommer fra radioisotopgeneratorer, som gjør varmen fra radioaktivt plutonium om til elektrisitet. Hver sonde mister omtrent 4 watt i året, grovt regnet en sjettedel av det «kjøleskapspæren» på 23 watt i senderen yter, så teamet slår av instrumenter ett etter ett, etter en liste som ble avtalt for mange år siden.
Kameraene gikk først. 14. februar 1990 tok Voyager 1 et «familieportrett» av solsystemet, og på ett av bildene tok Jorden opp omtrent én enkelt piksel. Det er det berømte Pale Blue Dot. Trettifire minutter senere ble kameraene slått av for godt for å spare strøm til den lange veien videre.
- april 2026 slo teamet av et instrument på Voyager 1 som fanget opp ladde partikler og hadde gått nesten uavbrutt siden oppskytingen i 1977.
Av ti vitenskapelige instrumenter har sonden nå to igjen som er i drift : magnetometeret og plasmabølgesensoren.
Prosjektleder Suzanne Dodd var rett fram i 2025: uten avstengingene ville sondene trolig bare hatt strøm til noen få måneder til. Med besparelsene kan de kanskje holde minst ett instrument i gang inn på 2030-tallet. Etter et halvt århundre i dypt rom lover ingen noe.
Et spørsmål om i går
Voyager 1 beveger seg med nesten 61 000 km/t (38 000 mph) mot stjernen Gliese 445. Om omtrent 40 000 år passerer den innenfor 1,7 lysår fra den. Generatorene vil ha gått kalde for lenge siden.
Ed Stone ledde Voyagers vitenskapelige arbeid i et halvt århundre og døde i 2024. Han sa at med Voyager-sondene er hver dag en oppdagelsesdag. Fra 18. november vil hver av disse dagene nå Jorden et helt døgn for sent. Teamet vil få vite om en ny feil minst et døgn etter at den har oppstått, og rettingen trenger enda et døgn på å komme fram. Ett spørsmål og ett svar tar to døgn. Slik kommer hver reparasjon til å se ut fra nå av.
