Etter denne soppen går småfolk over bordet, og ingen kjent rusgift finnes i den

Restauranter i Yunnan-provinsen i Kina har et kjøkkenur til én bestemt sopp. Pannen står på varmen i femten minutter, og gjestene blir bedt om å la retten være i fred til uret ringer. Grunnen til strengheten er merkelig: en sopp som ikke er gjennomstekt, får folk til å se bittesmå mennesker et halvt til ett døgn senere. Dusinvis eller hundrevis av skikkelser, fra noen få centimeter til tretti centimeter høye, spaserer over bordet, tumler utfor kanten og går rundt tallerkenene i stedet for gjennom dem.

Lokalbefolkningen kaller den jian shou qing, «blir blå i hånden», fordi kjøttet skifter farge der det brekkes. Det vitenskapelige navnet er Lanmaoa asiatica, og soppen har vært en gåte i nesten hundre år. I juni 2026 viste soppforskere ved University of Utah at lignende historier fra Kina og Filippinene kan føres tilbake til samme art. På 1960-tallet testet til og med Albert Hofmann, kjemikeren som oppdaget LSD, lignende sopp fra Ny-Guinea og fant ingenting i dem. Nå har forskerne funnet verken psilocybin i jian shou qing eller genene som trengs for å lage det.

Småfolk som følger reglene

Leger kaller disse synene liliputthallusinasjoner, etter de bittesmå innbyggerne i Lilliput i Gullivers reiser. Vanligvis er de et sjeldent symptom på sykdom. Med jian shou qing er de regelen. Ifølge sykehusjournaler fra Yunnan, sitert av doktorgradsstudent Colin Domnauer, så omtrent 96 % av pasientene som oppsøkte lege etter et slikt måltid, småfolk. Synene varer i flere dager, noen ganger uker, sa Domnauer i et intervju.

Folk som aldri har møtt hverandre, beskriver de samme detaljene. Rundt 90 % forteller om skikkelser som ligner på alver, klovner eller feer i sterke klær, mellom 3 og 30 centimeter høye. Domnauer gjenforteller på museets blogg historien om en professor i Yunnan. Han løftet et duk og så hundrevis av småfolk under det, som marsjerte som soldater. Da han løftet duken høyere, falt hodene av og ble hengende fast på undersiden, mens kroppene fortsatte å marsjere på stedet. Professoren målte dem til og med: omtrent to centimeter. I en annen beretning så en person som spiste suppe, skikkelsene hoppe fra skjeen ned i bollen og svømme i den. Da han tok en ny skje, var de fortsatt synlige inne i munnen hans.

Det merkeligste er at synene følger fysikkens lover. «De går ikke gjennom vegger eller noe sånt», sier Domnauer. Pasientenes liliputtere oppfører seg på samme måte: den nederlandske psykiateren Jan Dirk Blom, som har studert hundrevis av beskrevne tilfeller, talte at skikkelsene i 97 % av dem «bodde» i de virkelige omgivelsene, på gulvet, på et bord eller på et teppe.

Nitti år med «soppgalskap»

En lignende sopp er nevnt allerede i en daoistisk tekst fra 200-tallet: spis den rå, advarer den, og du vil «se en liten person». Vestlige forskere hørte om småfolket først i 1934, fra høylandet i Papua Ny-Guinea. Lokalbefolkningen spiste en vill sopp kalt nonda, og noen av dem utviklet det utenforstående kalte «soppgalskap». En eldre mann fortalte at han hadde sett bittesmå mennesker med sopp rundt ansiktet.

På 1950- og 1960-tallet tok antropologer og soppforskere fatt på mysteriet. De snevret inn de mistenkte til noen få rørsopper, slektninger av steinsopp. Prøver ble sendt til Albert Hofmann, som hadde isolert psilocybin og oppdaget LSD. Hvis noen kunne finne en psykoaktiv forbindelse i en sopp, var det ham. Hofmann fant ingenting.

Etter det ble det stille rundt saken. Forskerne konkluderte med at «soppgalskap» snarere var et sosialt fenomen enn et kjemisk: folk ventet syner fordi det var skikken, og derfor fikk de dem. Forklaringen virket rimelig helt til 1990-årene, da lignende historier kom fra Yunnan, tusenvis av kilometer fra Ny-Guinea. I 2008 viet den amerikanske soppforskeren David Arora en artikkel i Economic Botany til Yunnans «småfolk». Men hvilken sopp som var skyld i det, forble uklart: Lanmaoa asiatica ble først beskrevet ut fra markedsprøver i 2015.

Én art, to tusen kilometer fra hverandre

Domnauer hørte først om soppen i en forelesning av soppforskeren Tom Bruns og gjorde den til temaet for doktoravhandlingen sin i Bryn Dentingers laboratorium ved Natural History Museum of Utah. I 2024 fikk han vite at et samfunn i Cordillera-fjellene i Nord-Filippinene spiser en vill sopp som heter sedesdem. Ifølge beboerne gir også den småfolk, som til og med har sitt eget navn der: ansisit.

Domnauer reiste dit med lokale guider og samlet prøver. Som han skriver, hadde ingen studert regionens sopp vitenskapelig før. DNA-analysen viste at sedesdem og Yunnans jian shou qing er én og samme art, Lanmaoa asiatica. Mer enn to tusen kilometer hav og fjell skiller de to stedene, og man hadde trodd at soppen bare vokste i Kina.

To samfunn som ikke vet om hverandre, og som spiser soppen på ulike måter, beskriver det samme. «Det tyder på at disse bisarre psykologiske effektene ikke er kulturelle uttrykk eller tilfeldigheter», sa Domnauer i universitetets pressemelding.

Av de 17 Lanmaoa-artene teamet talte opp, ser det ut til at bare L. asiatica gir syner. Den nærmeste slektningen vokser i Nord-Amerika. Ingen har rapportert syner etter å ha spist den, men de kan bare ha gått ubemerket hen: nesten ingen spiser den soppen.

Soppen fra Ny-Guinea er fortsatt ubekreftet. Dentinger prøvde å samle den i Papua Ny-Guinea, men uvanlig tørt vær kom i veien.

Ingen psykedelika, ikke engang i genene

De mest kjente hallusinogene soppene lager ett av to stoffer: psilocybin, som «magiske» sopper, eller ibotensyre, som fluesopp. For å bygge et slikt molekyl trenger en sopp gener, en slags oppskrift på enzymene som setter det sammen trinn for trinn. L. asiatica-genomet mangler ikke bare det ferdige stoffet, men selve oppskriftssiden, ikke engang et fjernt treff. Kjemiske tester fant heller ingenting. «Vi fant absolutt ikke spor av dem», sier Domnauer.

Husk nå kjøkkenuret på restauranten. Koking ødelegger det ukjente stoffet, og derfor regnes en godt gjennomstekt sopp som en delikatesse i Yunnan. Forskerne sammenligner rå og stekte prøver og leter etter det som forsvinner med varmen. Ifølge Domnauer har de snevret den aktive delen av ekstraktet inn til en håndfull kandidater. Mus som fikk soppekstrakt, oppførte seg merkbart annerledes enn kontrollgruppen, men en mus’ atferd sier ikke hvor nær dette er et menneskes syn.

Domnauer åpner for at synderen slett ikke er et alkaloid, klassen som omfatter nesten alle kjente hallusinogener, men et stort protein. Proteiner brytes ofte ned ved oppvarming, så ideen strider i det minste ikke mot kjøkkenuret. Foreløpig er det en mistanke, ikke et resultat.

Hvorfor hjernen tegner småfolk

For medisinen betyr funnet mer enn bare eksotisk krydder. Liliputthallusinasjoner følger med mange sykdommer. I 2021 samlet Blom 226 beskrevne tilfeller, og halvparten kunne føres tilbake til tre årsaker: schizofreni, alkoholbruksforstyrrelse og synstap. I 8 % av tilfellene døde pasienten, men det var mennesker hvis syner kom sammen med en underliggende sykdom. Blom slår fast at disse hallusinasjonene ikke er så harmløse som man tradisjonelt har antatt.

Hvordan hjernen lager dem, er ikke fullt ut forstått. En forklaring Blom vurderer, er at hjernens synsområder, fratatt sin vanlige tilførsel av signaler, begynner å tegne på egen hånd. Enkelt sagt er det som en skjerm som viser sine egne bilder i stedet for tomrom når signalet er svakt. Ikke rart at synstap er blant de viktigste årsakene.

Problemet er at slike syner er vanskelige å studere. De kommer uten forvarsel, hos syke og eldre mennesker, og kan ikke fremkalles i et laboratorium. Jian shou qing er annerledes. «Den gir denne effekten pålitelig, mens disse tilstandene bare svært sjelden utløser den», forklarer Domnauer. Hvis molekylet blir funnet, vil nevrovitenskapsfolk for første gang kunne slå liliputthallusinasjoner på etter timeplan og se hvilke deler av hjernen som arbeider. Foreløpig behandler legene, skriver Blom, ikke selve synene, men sykdommen bak dem, og et slikt molekyl kan avsløre synenes egen mekanisme.

Mens Dentingers team arbeider seg gjennom ekstraktet fraksjon for fraksjon, fortsetter kokkene i Yunnan å steke soppen i nøyaktig femten minutter. Uten å vite det har de lenge drevet det eksperimentet forskerne først nå begynner på: å teste hvor mye varme som skal til før et ukjent molekyl slutter å vise folk liliputtere.