// Innhold
- oktober 2026 passerte en Google-satellitt over Svalbard i Norge, og et kort dikt kom ned til bakkestasjonen. Ingeniørene hadde bedt språkmodellen om bord skrive en haiku om å være i verdensrommet. Den svarte: «Blue marble below / Data streams in silent grace / Starlight feeds my core.» Så la den til en glitrende emoji.
Travis Beals, som leder prosjektet, meldte at dette var det første AI-svaret noensinne fra en av Googles egne datasenterbrikker i bane. Satellitten er en prototype for Project Suncatcher, Googles plan om å plassere datasentre i rommet.
Diktet kom fra én brikke av fire, og satellitten har bare strøm nok til å kjøre den i omtrent 20 minutter om gangen. Og etter Googles egne beregninger kan slike satellitter erstatte datasentre på bakken bare hvis Starship skyter opp annenhver dag i ti år.
Fire brikker og én kilowatt
Planet bygde satellitten, og et SpaceX-oppdrag med delt oppskyting, Transporter-18, fraktet den til bane 1. oktober. Inni sitter fire TPU-er, altså tensor processing units: brikkene Google designer for å kjøre AI i sine egne datasentre. Modellen om bord er Gemma 4, en åpen modell fra Google DeepMind.
Strømbudsjettet er beskjedent. Solcellepanelene leverer opptil én kilowatt, mindre enn en vanlig elektrisk vannkoker bruker. Derfor kan bare én TPU av fire være i gang om gangen, i omtrent 20 minutter, melder TechCrunch.
«Først» fortjener også en fotnote. Google kaller dette det første AI-svaret fra en TPU i datasenterklassen i bane, og formuleringen er nøye valgt. Gemma hadde allerede vært i rommet. Sent i 2025 skjøt oppstartsselskapet Starcloud opp en satellitt med en Nvidia H100-grafikkbrikke, trente en liten modell på Shakespeares skuespill i bane og kjørte en tidligere versjon av Gemma. Den første meldingen til jorden begynte med «Greetings, earthlings.» Det nye her er Googles egen brikke, den hele systemet skal bygges rundt.
Hvorfor sende en server ut i rommet
AI sluker mer strøm for hvert år, og det blir stadig vanskeligere å bygge datasentre på bakken. I mai 2026 viste en meningsmåling fra Heatmap News, sitert av CNBC, at sju av ti amerikanere ville motsette seg et datasenter i nærheten av hjemmet sitt, mot fire av ti året før. Lokale myndigheter foreslår moratorier. Innbyggerne strides om vann og arealer.
I rommet finnes det ingen naboer, og sola går nesten aldri ned. I prosjektskissen fra 2025 skriver Google at et solcellepanel i riktig bane kan produsere opptil åtte ganger mer energi enn på jorden. Banen det er snakk om, kalt soloppgang-solnedgang solsynkron bane, følger grensen mellom dag og natt, så en satellitt der sjelden passerer inn i jordens skygge.
Planen gjelder ikke én satellitt. Google skisserer en sverm på 81 romfartøy rundt 650 km oppe. Hele skyen er omtrent to kilometer bred, og nabosatellittene flyr 100 til 200 meter fra hverandre, omtrent som avstanden mellom husene i to nabogater. Hver av dem skal bære dusinvis av brikker, koblet sammen med lasere slik at svermen regner som én stor maskin. Foreløpig flyr prototypen alene. Google planlegger å skyte opp to laserkoblede romfartøy i 2027.
Feilen ingen legger merke til
Stråling er den største fienden til elektronikk i bane. En ladd partikkel kan slå gjennom en brikke og gjøre en null til en ener i minnet. Det høres ufarlig ut, men inni et nevralt nettverk kan det i det stille ødelegge et svar.
Før oppskytingen tok Google TPU-er av Trillium-generasjonen med til en partikkelakselerator ved University of California, Davis, og skjøt en protonstråle mot dem. Sikkerhetsmarginen viste seg å være bred. Den mest følsomme delen, minnet med høy båndbredde (HBM), begynte først å gjøre feil ved nesten tre ganger den dosen en skjermet brikke ville fått på fem år i bane. Én brikke tok 20 ganger femårsdosen (15 krad mot 750 rad) og sviktet likevel ikke helt.
Så oppdaget ingeniørene at testbrikkene hadde mer metall rundt seg enn de ville hatt i bane, og kjørte testen på nytt. Logikkfeilene økte litt. For en modell som svarer på forespørsler kaller Beals den raten svært lav: omtrent én feil per million operasjoner. For en gigantisk treningskjøring, med tusenvis av brikker i arbeid i månedsvis, er det allerede et problem, sier han: en ødelagt bit kan havne i selve modellen, ikke bare i ett svar. «Vi har testet på bakken, men det finnes ingen test som er helt like god som den virkelige tingen», sa Beals. Satellitten er der oppe for å være den virkelige tingen.
1800 oppskytinger
Det vanskelige med et datasenter i rommet er ikke brikkene. Det er fraktingen, og Google har regnet på det selv. Hvis oppskytingsprisene faller til 200 dollar per kilo midt på 2030-tallet, anslår selskapet at et orbitalt datasenter vil koste omtrent like mye per kilowatt som strømregningen for det samme datasenteret på jorden.
I begynnelsen av oktober 2026 la Google ut en fagfellevurdert versjon av analysen, som skal utkomme i tidsskriftet Joule. Den viser hva den prisen krever. Forfatterne tok utgangspunkt i hvor raskt oppskytingskostnadene har falt siden den første Falcon 1: omtrent 20 prosent i året. Raketter blir billigere jo mer de flyr, som alt som masseproduseres, så en billig kilo må fortjenes i flyvninger. For at Starship skal følge Falcon 9s løype, må den løfte 370 000 tonn til bane. Med 200 tonn per tur blir det omtrent 1800 flyvninger over ti år, eller rundt 180 i året.
SpaceX, selskapet som etter planen skal frakte disse datasentrene opp, har sine egne tvil. I januar 2026 kalte Elon Musk orbitale datasentre en «no brainer». Likevel advarte SpaceX investorene i børsprospektet sitt om at planene for orbital AI-regnekraft «may not achieve commercial viability». Forsiktig språk er vanlig i slike dokumenter, men avhengigheten står svart på hvitt: planen fungerer bare hvis Starship flyr i stor skala. Beals selv lover ingenting raskt og kaller Suncatcher et «langsiktig månelandingsprosjekt» (moonshot).
Haikuen over Svalbard viste at forbindelsen og brikken fungerer. Resten avhenger av en rakett som må fly 180 ganger i året. Siden den første fullstendige testflyvningen i april 2023 har Starship aldri fløyet mer enn fem ganger i løpet av ett år.
